Av Tone Stangeland Kaufman  

Personlig inngang 

På min første Korsveifestival ble jeg forelsket i de vakkert utsmykkede bønnerommene, urtekassene som da stod på tunene, Tomasmessa med bønnestasjoner, Taizesangene, miljøengasjementet, bibeltimene til Magnus Malm, men ikke minst det at festivalen talte til alle sanser. Jeg kom altså ramlende inn på min første festival første gang den ble arrangert her i Seljord i 1996, og siden har jeg vært på hver eneste en bortsett fra den under pandemien. Jeg har også vært en aktiv frivillig, ansatt som Korsveiprest i 4 år og er nå igjen en aktiv frivillig, for Korsvei har vært en viktig del av min troshistorie. I Korsveibevegelsen falt puslespillbitene på plass. Miljøengasjementet fra gymnaset, en brennende iver for bønn, engasjement for sosial rettferdighet, retreatbevegelsens fokus på stillhet og et grunnleggende ønske om å følge Jesus og utforske hva disippelskap kan innebære i vår tid møttes for meg og fant sammen i en helhet på Korsvei. Kort sagt en tro som favner hele livet og alt det skapte. En jordvendt tro.  

Presentasjon av Korsveibevegelsen 

Hva vil det si å følge Jesus Kristus i vår tid? Dette spørsmålet har vært Korsveibevegelsens anliggende og nav som bevegelsen kretser rundt siden begynnelsen i 1985. Korsvei vokste ut av etterdønningene etter Jesus-vekkelsen og den sosialetiske vekkelsen på 60-70-tallet. Et viktig anliggende var å holde sammen kontemplasjon og aksjon, fordypning i bønn og handling for å fremme rettferdighet. Korsvei har ikke noe svært policy-statement, men derimot fire enkle veivisere som kan peke på en retning.  

1. Søke Jesus Kristus når fokuset forstyrres 
2. Bygge fellesskap – når egoismen råder og splitte 
3. Leve enklere – når tidsklemme og grådighet tar tak 
4. Fremme rettferdighet – når uretten roper fra jorden mot himmelen. Og fordi Gud har valgt side.  

Utover skillelinja konservativ-liberal 

I boka The Practicing Congregation. Imagining a New Old Church utfordrer den nordamerikanske forskeren Diana Butler Bass konservativ-liberal-aksen ved å presentere en typologi av fire forskjellige kategorier kirker basert på både en horisontal akse fra liberal til konservativ teologi og en vertikal akse fra det hun kaller «etablert» (established) til «intensjonell» (intentional). 

Om vi overfører dette til skandinavisk kontekst, tilsvarer den første typen folkekirkemenigheter med en tradisjonell stil og den andre tradisjonelle lavkirkelige (bedehus) og frikirkelige sammenhenger med «møtepreg». Mens «etablerte» folkekirkemenigheter er opptatt av å ivareta form (ritualer, uttrykk og tradisjoner), er de fleksible når det gjelder endringer av teologi og etikk. De tradisjonelle lavkirkelige og frikirkelige fastholder derimot nettopp en bestemt forståelse av læren som det avgjørende. Når det gjelder form og liturgisk tradisjon, kan de derimot utvise stor fleksibilitet.  

Men når vi beveger oss nedover den vertikale aksen mot det intensjonelle i figur 1, finner vi to andre typer, nemlig emergent church på konservativ side og practicing congregation på liberal. Et viktig poeng for Butler Bass er også at disse to konvergerer noe. De nærmer seg hverandre, og forskjellen i teologi tones ned. De forskyves henholdsvis mot en praksisorientering, noe som har potensialet til å nedtone gamle skillelinjer.  

Korsvei: En ny-gammel pilegrimsspiritualitet  

Menighetene i nedre del av Butler Bass’ skjema er preget av en «ny-gammel» måte å være kirke på. De er med andre ord forankret i- og øser av de(n) kristne tradisjonen(e) men ut fra en ny type motivasjon, på nye måter og i en ny språkdrakt: «Ingen av kirkene behandlet tradisjonen som en museumsgjenstand som må voktes». De forstod den snarere som «leiren av kristen erfaring – et material som påfølgende generasjoner av troende må forme med trofast varsomhet». De viser oss ny-gamle måter å være kirke på – og det på tvers av gamle skillelinjer. I norsk kontekst vil noen slike menigheter fremstå som en blanding av folkekirkas åpenhet og frikirkas fellesskapsfokus.  

Dette, tenker jeg, er også en beskrivelse av Korsveibevegelsen. Og selv om Korsvei ikke er noen menighet, tenker jeg likevel at Korsveis spiritualitet kan beskrives som en pilegrimsspiritualitet. Denne menighetstypen er kjennetegnet av «tradisjon men ikke tradisjonalisme», «praksis men ikke rettroenhet» og «visdom men ikke skråsikkerhet». De kan videre karakteriseres som «forpliktende, men ikke ekskluderende og personlige, men ikke individualistiske», for å sitere Butler Bass. Også Korsveifellesskapet kjennetegnes av både mangfold og stor takhøyde, samtidig som Korsvei tydelig forkynner et kall til forpliktende disippelskap og etterfølgelse i form av både kjerneverdier og trospraksiser. Dette kommer blant annet til uttrykk i de fire veiviserne som både er tydelige og forpliktende samtidig som de er åpne. Her finnes takhøyde og frihet for dem som har opplevd et for trangt religiøst rom, samtidig som det er rom for hengivenhet og forpliktelse for dem som søker åndelig fordypning, og har savnet det i sine respektive sammenhenger.  

 Jeg tror ikke kontinuumet liberal-konservativ er eller vil forsvinne på Korsvei, men jeg tror likevel det er skjøvet i bakgrunnen for noe som oppleves viktigere, nemlig å nærme seg spørsmålet om hva det vil si å følge Jesus Kristus i vår tid. Kanskje bidrar det til at folk fra så forskjellige kristne miljøer finner sammen på Seljords grønne gress i et forsøk på å leve en spiritualitet som verken ender i fanatisme eller forfall, og som balanserer mellom lidenskap og kritisk distanse.